YES YES YES i dag har jeg vert i Odda og der fikk jeg tilbake noe jeg har savnet i 2 år, nemlig førerkortet. Det ble tatt fra meg 30.juni 2010. Da hadde jeg siden januar samme året vert gjennom fjerning av alle lymfer under venstre arm. Etter den første operasjonen fikk jeg en pet scan, der oppdaget de kreft under kragebeinet, på halsen og i en klump som dukket opp på ryggen, så da opererte de igjen. Etter jeg hadde fått grodd litt i sammen skulle jeg stråles på områdene som var opererte, det startet jeg med i mai og fikk totalt 30 doser. En dose man – fre, i denne perioden bodde jeg på Haukeland Sykehotell. Jeg håpet at kreften skulle stoppe og at når jeg var ferdig med de 30 dosene så skulle jeg få kunne leve livet videre og ikke ha noe mer kreft. Men dagen før jeg skulle hjem, fikk jeg så vondt i hodet som jeg aldri før hadde hatt, jeg klarte ikke å spise middag eller noe, bare kjørte innpå med litt ibux og gikk og la meg på rommet. Dagen etter når jeg skulle få min siste stråledose hadde jeg fortsatt vondt, så jeg snakket med legene på stråleavdelingen, og etter litt om diskutering og vurdering, ble jeg skannet samme dagen. Husker det tok laaaaaannnggg tid for å få resultatene, når jeg kom inn sa de at de dessverre hadde funnet ut at kreften hadde spredt seg til hodet også. Det var et skikkelig slag i tryne, siste dagen på stråling, og jeg trodde jeg var ferdig, så var det søren meg kommet seg opp i hjernen også. Fikk beskjed om at jeg måtte starte på noen tabletter for å få ned trykket i hodet og at jeg ikke kunne kjøre bil lenger. Heldigvis var mamma i Bergen samme dag, så jeg hadde sjåfør til å få bilen min hjem. Etter kreften i hodet ble oppdaget, måtte jeg stråle hjernen 10 ganger og gikk på temodal cellegift kur. Det var nå jeg ble på det dårligste, jeg hadde lyst å gjøre ting, men orket ingen ting, viste ikke hva jeg skulle si til folk når de kom på besøk, var kvalm, hadde ikke matlys, ikke smak i munnen heller. 12 september ble jeg innlagt på Stord Sykehus, dette var på grunn av at når jeg våknet på morgenen viste jeg hva jeg skulle si, men det kom bare tull ut av meg. Jeg ble på nytt sjekket, og det fant ut at noe hadde vokst og noe hadde minket, men det som var gjort var det de kunne gjøre, de hadde ingen andre behandlinger som fungerte. Foreldrene mine fikk beskjed at jeg måtte begynne på tabletter for trykket i hodet igjen (de hadde jeg trappet ned på) de sa også at jeg mest sannsynlig ville være død innen noen uker. 5 oktober levde jeg fortsatt og tok kontakt med Haukeland og for å gjøre en lang historie kort, fikk jeg tilbud om å bli med i forsøksprosjektet med stoffet Ipilimumab. Dette startet jeg med 12.november, og fikk 4 doser med 3 ukers mellom rom. I februar 2011 ble jeg skannet igjen, og da var noe gått tilbake og resten lå i ro. Så etter dette har kreften i hodet oppført seg, og blitt holdt i sjakk. Jeg hadde et håp i mai 2011 om at jeg skulle få førerkorte tilbake, siden jeg ikke måtte ha tatt hodetrykkdempende medisiner på 6mnd for at jeg skulle ha håp om å få den igjen, men når jeg kom til Haukeland, mente det at det var best å vente 1 år. Så egentlig skulle jeg kunne få førerkorte tilbake rundt oktober 2011, men dessverre fikk jeg et epileptisk anfall i august 2011, som gjorde at planen om førerkort gikk i vasken. Jeg startet da på tabletter som skulle hindre flere anfall, de har holdt meg anfallsfri i 1 år nå. Når man har vert anfallsfri i 1 år kan man søke om å få dispensasjon til å få førerkorte tilbake, jeg måtte ha attest fra nevrolog og fastlegen min, og så sende inn søknad til fylkeslegen. Denne sendte jeg fredag for en uke siden, og i går lå brevet i postkassen om at jeg hadde fått dispensasjon til å ha førerkorte i 1 år. I dag var pappa så snill og kjørte meg til Odda til trafikk stasjonen, der fikk jeg utstedet midlertidig førerkort. Så nå håper jeg bare at kreften holder seg i sjakk i lang lang tid, så jeg kan nyte følelsen av å kunne kjøre bil igjen. I dag skal jeg i alle fall glede meg over førerkorte og kjøre meg en tur å nyte at jeg har lov til å kjøre bil igjen 🙂